.

Det gjorde jeg. Og derfor ble jeg helt ekstatisk da jeg fikk høre at «Dagene som kommer» av Mélissa Da Costa skulle være litt i den samme gata. Riktignok er den veldig søt og en typisk feelgood bok. Men den kommer ikke i nærheten av fantastiske «Å vanne blomster om kvelden». Synes jeg…

Boken forteller nært og ekte om sorg, savn, kjærlighet og lengsel. Hovedpersonen mister både mann og ufødt barn i løpet av et døgn og er i ferd med å gå til grunne. Hun flytter til et øde hus på landet og ønsker ikke kontakt med noen. I huset finner hun den forrige eierens notater om hagestell, blomster, grønnsaker fra egen hage. Sakte men sikkert finner hun tilbake til livet ved å jobbe målbevisst etter notatene.

For meg som er en ekte redebygger er det alle detaljene om dyrking, sanking og livet i hagen som er det vakreste. Og det er dette som gjør boken verdt å lese. Den er vakker, selv om den ikke er er helt som «Å vanne blomster om kvelden». Men igjen, det er vel heller ikke noe poeng å sammenlikne de to bøkene…?

Jeg gir den en sterk 4.